Engelsk

        Tab.150 "se Tab.53"

D1 Beret Samuelsdotter f.1819        Bodde på Brenna, Sul

g. 4-10-1839 Nils Rasmussen Brändmo f. 1810 på Lillemoen

Barn:E1 Elen Rebekka Sandness f. 19-10-1839

        E2 Martinus Nilsen f.18-8-1842 på Garnesvald d.12-5-184?

        E3 Zephanias Nilsen f.17-11-1846 d.21-12-1846

        E4 Karen Sandness f.27-3-1847 i Sul d.16-5-1921 i Åre

        E5 Martha Sandness f. 1-10-1850 på Sandnesset

        E6 Nils Martin Sandness f. 29-10-1854 på Bränden d.

        E7 Bernt Anton Sandness f.17-5-1858 på Lillemovald d.6-5-1878

        E8 Maria Cecilie Sandness f.11-6-1864 d.4-12-1865

 

 

 

fotograf (481)

 

 

 

Nils Martin Sandnes f.29-10-1854, framför stugan i Klivlebakken i dåvarande Frol kommun, ca 1 km frän Levanger centrum. Karl Arne Sandnes i Levanger har lånat mig fotot.

I Verdals Historielags årsbok för 1950, finns en liten berättelse om Nils Sandnesset f.1810 och som bodde på den karga plassen Sandnesset. Har tagit mig friheten att skriva av den.

Han var kvikk og spökefull, "tralla og song", men var ofte matlaus. Han klaga aldri, men han "let berre vel". Han satte poteter den ena våren, men om 2-3 veker begynte han å ta dem opp igjen.   Han kunde ikke undväre dem lenger.   Men det fortalte ikke han.

En tid var han med på vegarbeide. Når de andre karer satte seg ned og åt sin niste, gikk Nils bort i skogen fog seg sjöl, og når han kom igjen, sa han: "nu hi ä etti mä så diger, at ä e knaft god te å arbe" (Niste hadde ikke Nils og hadde således intet spist).

Nils hadde värt etter fjellhöy en gang. Han drog på en forkjelke, og da föret var tungt, kom han helt utkjört til Ädalsvollen mellomveis. Der bodde folk og han gikk inn for å hvile. Men der fikk han og litt mat, og da ble han så kvikk igjen at han fortalte om sine meritter i eksersistiden. Og da han drog videre med höykjelken, hörte de ham synge på lang lei.   Nils fortalte at 3 sildhau hadde berget livet hans på en slitsom fjelltur en gang.

En gang var han innom handelsmann Hegge på Verdalsören for å kjöpe pepper. Men Nils husket ikke navnet.  Han forklarte da at det var "no rundt og svart som hagel og skull brukas te å ta bort görsmaken ti pölsen".

Som gammel mann mötte også han opp ved godtaking av den nettopp ferdige "Skjippbrua" eller "St Olavs bru". En del offiserer o.fl. betraktet brua. Nils, som var tom i magen som vanlig, gikk plutselig på östre ende, satte seg på brus og spente beina om nakken og hendene foran og rullet forover som en kule over brua. På vestre ende spratt Nils opp og sa "Gjörrå mä denne ätte, di karra"! Av de beundrende herrer fikk han en slant for "oppvisninga", og det var for ham det nödvendigste, så han fikk kjöpe seg mat.